Navnløs, Med fare for skrivefeil.

"Close your eyes, make me last forever".

Dobbelt liv, tenker jeg. hva fan er alt godt for. Jeg lever av alt, og av ingen ting.
W.A.S.P slepes ut av høytalerne.
Som ett sannhetens ord, ord om livet jeg levde, lever.
2000, året folk fryktet at jorden skulle gå under.
For meg var det heller omvendt.
Dette var året jeg begynte leve.


Starten på slutten.

Jeg sitter i baksetet på en liten dritt bil.
Bagasjerommet klarer knapt stue de to koli vi for øyeblikket har dratt med oss.
Vi skal i en midlertidlig, og møkkdyr leilighet. Jeg angrer og synes over all at hele opplegget er mislykket.
Hva fan skal jeg gjøre på dette stedet jeg ankommer om snaue to timer?
Jeg kjenner forøverig ikke en kjeft, og skolen er ikke så ordinær at det er noe å ta på vei for.
Men her sitter jeg, mer nervøs enn alle andre følelser jeg skylder på.

Den første uken slår ikke som noe utenom forventningene, annet enn at jeg; Alva Hansen,16år, møter henne som skal bety så mye for mine kommende år.
Helene Fuglesang heter hun og er snaue 5mnd yngre enn meg selv. Kort av vekst og stor i kjeften, akkurat som overnevnte.
Vi finner tonen.
Etter 3ukes tid på dette gudsforlatte stedet har vi mer eller mindre flyttet sammen.

Vi, som nevt tidligere var jeg, og en så kalt venn fra barndommen.
Jeg var klar til og legge igjen barndomsårene hjemme, det var ikke hun.
Det skar seg fort mellom oss, jeg var dritt lei suttringen og savnet hennes etter mor.
Jeg var kommet for å leve livet, ikke for og være morsfigur for dette barnet som jeg hadde undertegnet leiekontrakt sammen med.
Mens jeg ville ut og treffe mine nye bekjentskaper, ville hun være hjemme, legge seg tidlig, se tv.
Hun gråt.
Jeg hadde samvittighet, og blei hjemme. og gang på gang kom denne fordømte mamman inn i vår leilighet.
Jeg var på bristepunktet til galskap over dette kvinnemenneske og oftere og oftere søkte jeg tilflukt hos Helene.
Hun var her av de samme grunnene som meg, og det skulle ikke være kjedelig.

Jeg og Helene slo oss sammen med to jenter til fra klassen, Marie og Una.
Hver dag etter skolen møttes vi på hjørnet, ett gatekjøkken nedi det de kalte sentrum.
Her delte vi alt og ingenting. Marie var den ville av oss, hun hadde allerede på sin 17år ligget med ett 10talls gutter, vi andre erkjente oss skyldig i jomfrudommen.
Hun hadde enn viss innflytelse på oss denne jenta.
Selvom om vi iblandt var i tvil på om hun både var nymfoman og lystløgner.
Hadde vi gjort noe, hadde hun gjort det bedre, oftere, verre. ett aspekt vi lot venne oss til.
Historiene som følger kan vel hun få endel av æren for.
Dog om jeg foraktrer dette menneske fra topp til tå på mine eldre dager.

Til saken
oktober 2000.

Helene hadde leilighet rett borti veien. og i kveld, i kveld skulle vi ha innflyttfest.
Det ble starten på mange fester. Hva som forgikk på denne festen er meg uvisst. Marie hadde hjemmebrent fra bygda hun kom ifra som hun
gladelig solgte til oss andre. Helene spøy blod, jeg sovnet i dusjen. dette var dårlig brennvin erklærte vi, og bestilte en liter til neste helg.
Som svamper søg vi til oss all den alkoholen som var mulig å oppdrive. drikke 3.5 fra konsum lå ikke for oss, men i nøden spiser fanden fluer.
Og vi spiste både fluer, paracet og lightergass. Om så måte være.
skam.



Mai

Helene smiler mot speilen og spørr meg om hun kan gå slik, hvordan ellers skal du gå? Spørr jeg.
Vi har kjole og høye heler.
På vei til klimax må vi skritte over en enorm gressplen. Lite tenkte vi på at spisse heler egnet seg ikke til slikt.
møkkete sko, og friske til sinns tropper vi opp på festen som viser seg være vendepunktet.

Øyne smale som skimter mot solen. mai du skjønne milde, sies det.
Aldri før har mai vært verken så skjønn eller mild som nå.
Vi hadde fått sporet av det. Braj- hvor mye av denne gudskapte rusen fremtiden skulle bringe oss var enda ikke en emne.



Copyright.