Jeg har ønsket, jeg har drømt, og jeg har prøvd.
Hele livet har jeg vært overvektig av ukjent grunn, vært gjennom utredninger ect.
De vet ikke. Det kan være min medfødte hjertefeil. Eller noe annet.
Det eneste de kan si meg er at jeg burde gå ned i vekt. Og at det kommer til å bli en helvetes jobb grunnet min ekstremt dårlige forbrenning.
Og jeg er lei. Lei av å bære disse ekstra kiloene.
Og ikke minst lei av at mange mennesker tror det er demmes sak hvor vektpila mi peker.
Senest i går på butikken hvisket en tenåring noe flott til sin wannebe tenåringsmor mens de fniste og pekte. Jeg himlet godt med øynene å gikk andre veien. Jeg kunne godt fortalt henne hvor skapet står. Men jeg hever meg vel og bra over en sånn nedverdigende oppførsel.
Dette får meg til å tenke.
Hva gjør at noen mennesker tilater seg å le av andre?
Hvilken oppdragelse har disse menneskene egentlig fått? Og hva er det som får de til å tro at de ligger på hylla over resten av Norge?
Dette gjelder ikke bare overvektige, men alle som er andeledes.
Fordi man ikke ser ut som Barbiedukka vi er oppvokst med, er man da frittvillt?
Jeg blir kvalm av slik oppførsel. Hadde min sønn gjort noe lignede, hadde HAN fått så ørene hadde fraglet. Det er ikke greit å nedverdige andre mennesker. Tankene dine får du isf ha for deg selv!
Dette var bare toppen på kransekaka. Jeg har ønsket å kvitte meg med vekten lenge.
Jeg har prøvd å telle kalorier, trene, shaker, og gudenes oldemor.
Nå er jeg kommet til ett punkt der jeg ikke skal prøve lenger. Jeg SKAL klare det.
For min egen del. Og for mine barns. Kunne nemmelig ikke brydd meg mindre om hva disse frøknene på byen har å si om meg.
Etter mange timer i bøker og på nett, så.. Lavkarbo her kommer jeg.
Det kommer nok noen matlagningsinnlegg fremover :)
Jeg begynner på mandag, så påsken går med til å nyte alle favvo-karbsene.
Ikveld skal vi ha pizza <3 Kjærestetid og legend of the seeker.
Ønsker dere alle en fin onsdagskveld
Peace <3
