kvalm.

I går kom dagen vi hadde håpet aldri ville komme.
Vi har bosatt oss her i trygge lille nord for å skjerme oss fra denne ondskapen
som vi ser om på nyhetene.

Ondskapen kom så brått.
Jeg kjenner kvalmen ta meg, tårene svir i øyene mens klumpen i halsen bare blir større.
Det er ikke slik en lørdagsmorgen i lille Norge skal utspille seg.
Ikke her, ikke i vårt samfunn.
Naiviteten rår..

22.07.11 er dagen vi innser at vi ikke er noe andeledes.
Helvete finnes også her.

Det er med en jernhånd i bryset jeg følger med på nyhetene og hører ungdommens redsel skrik.
Hva som kan få noen til å utøve en slik rådskap mot bare barna, det er ubegripelig.
Alle medtanker går til de rammede.

Jeg hater følelsen av å være utrygg!