Noen ganger. Til og med ofte.. tar vi livet for gitt.
Det å få gi liv til ett nytt menneske. Se det vokse opp, være der for den lille nye i alt.
Få lov til å bli sint, få lov å tørke tårer, og høre latter.
Ihverdagen for en mor er dette det naturligste i verden.
Vi kunne ikke ha forstilt oss det anderledes.
Vi kanskje slenger ut en kommentar til ett vennepar en gang for mye;
Skal ikke dere bli foreldre da? Det er på tide nå.
Mens bak deres ansikter hviler kanskje historien om en lang og tøff prøvetid.
Kanskje til og med prøverør, og konstantert ufrivillig barneløs.
Skal ikke lille Maia snart få en lillebror eller søster?
"Nei, vi kan ikke få flere barn".
Vi som er så heldig velsignet av normal prøvetid og positive graviditetstester har kanskje vanskelig for å se.. At menneskers historie ikke er så svart/hvit.
Å miste ett barn er noe jeg heldigvis ikke kan sette meg inn i.
Selv i min villeste reddsel over å miste en mine..
Etter jeg ble mor har jeg blitt så redd.. Så pysete. Spesielt i traffiken.
Bare tanken av det gjør at det knyter seg i magen min.
Jeg er heldig. Jeg har begge mine barn å være bekymret over.
De som klarer å stå på to bein med ett barn for lite står for meg som utrolig sterke mennesker. Det er kanskje det de vil også, eller det de må?
Det er viktig for meg å fortelle disse menneskene at det er okei å føle ett hull.
Det er okei å ta en pause, det er okei å gråte til krampen tar deg!
Livet gir oss ikke mer enn vi kan takle sies det..
Men noen ganger lurer jeg..
Vår natur er brutal og nådeløs. Og hvor mye skal egentlig en person takle?
Hvor går grensen?
Det er ingen svar, eller konklusjon på mine hypoteser i
dag.
Jeg gråter med de som ikke kan oppleve det jeg gjør. Jeg gråter med de som har ett barn for lite. Jeg gråter for alle dem som aldri kan få tørket sitt barns tårer, eller høre sitt barns trillende latter.
Livet er urettferdig.
Vi har alle våre demoner.
Måtte vi takle de på beste måte.
Livet har heldigvis også høyder, man må bare være villig til å finne trappen opp.
